Lederartikkel Offisersbladet nr 7 2009
Alle er vel nå klar over at vårt forsvar er kraftig redusert, og langt under minimum i forhold
til å ha et nasjonalt forsvar som skal verne og trygge norske interesser i tilfelle krise/
krig.
I Hæren er flerbrigade- og divisjonstiden for lengst historie, men nå har vi i alle fall én godt utrustet og moderne brigade - trodde vi. I festtaler og på papiret orienteres det stolt om alle bataljonene med støttefunksjoner, og om våre tre manøverbataljoner 2. Bataljon på Skjold i Indre Troms, Panserbataljonen med hovedsete på Setermoen og Telemark bataljon på Rena. I siste utgave av Forsvarets Forum, kan man lese om ”Første steg mot operativ brigade”, og at Hærens hovedsatsningsområder i neste langtidsperiode er å få en operativ brigadekommando. Brigadens ledelse har også effektivt blitt øvet i stabs- og ledertreneren på Rena, der man øver i reneste ”playstation” stil.
Årets tema lederskap er tidsaktuelt i dagens forsvar, der ledere på alle nivåer står overfor mange utfordringer. BFO har også under tidligere lederkonferanser, vært med på å sette agendaen for aktuell forsvarsdebatt. Tidligere temaer har vært ”Det gode arbeidsliv” og ”Kompetanse/utdanning”.
Jeg tror det er flere årsaker til at brigadestaben øver seg ved hjelp av elektroniske hjelpemidler. Stabs- og ledertreneren er tross alt et utmerket system og hjelpemiddel for å drille stabsoffiserer og ledelse på å lede operasjoner. Men kanskje enda viktigere ut ifra det faktum at brigadens, og da også underavdelingenes budsjetter nå er så marginalisert, at de ikke har råd til å gjennomføre nødvendige øvelser slik de ønsker. For det er nå nemlig bare på papiret og i programmeringen på harddisken til stabs- og ledertreneren på Rena at man opererer med fullt bemannede og fullt utrustede manøverbataljoner, med støtteelementer. Situasjonen for Hæren i dag, virker i alle fall på meg å være nedslående. Utilstrekkelig tildeling av midler, kombinert med for få soldater, stor manko på offiserer til å drive tjenesten (fordi de deltar i internasjonale operasjoner), For 2. bataljon eksempelvis ikke lenger er en bataljon, men under halvparten av den personelloppsettingen de skulle hatt. Dessuten mangler de en mengde kjøretøyer, etter at de på grunn av innsparinger måtte innlevere sine CV-90 vogner (eller omvæpning som det heter). Bn2 har enda ikke har fått det antall SISU kjøretøyer de var lovet som erstatning, og er pr dags dato ikke mobile slik de var. Jeg har i etterkant av mitt besøk ved 2. bataljon også fått vite at Panserbataljonen også sliter med for få offiserer til å drive tjenesten, manglende eskadrons- og troppeoppsett. I tillegg til at mye av det rullende materiellet ikke er operativt på grunn av stadig hyppigere vedlikehold og tekniske problemer.
Og når Telemark bataljon i tillegg også sliter noe med bemanningen, da de vervede velger å slutte tidligere enn forventet (etter ca 2 år), så er det kanskje nødvendig, eller mest behagelig å øve brigaden fra lokaler på Rena i en velsmurt og fungerende stabs- og ledertrener, der alle bataljoner er fullt oppsatt, og alt materiell er på plass. Vi vet også at Sjøforsvaret ikke har personell til å bemanne våre to siste av i alt fem fregatter, og at det vurderes å beordre personell fra ubåt-våpnet, MTB-våpnet og fra mine-våpnet, for å omskolere de til fregattjeneste. Hva skjer da med bemanningssituasjonen i disse våpengrenene??
Årets tema lederskap er tidsaktuelt i dagens forsvar, der ledere på alle nivåer står overfor mange utfordringer. BFO har også under tidligere lederkonferanser, vært med på å sette agendaen for aktuell forsvarsdebatt. Tidligere temaer har vært ”Det gode arbeidsliv” og ”Kompetanse/utdanning”.
At Luftforsvaret sliter med en alt for stor basestruktur, og kampen om hvor hovedflystasjonen skal ligge, preges av særinteresser og distriktspolitikk. At vi har for få jagerflygere, at helikopterskvadronen 339 på Bardufoss i realiteten har vært nedlagt for nasjonale oppdrag i hele perioden de har hatt helikoptre og personell i NAD/Afghanistan, og at belastningen på personellet ved helikopterskvadronene nå er i overkant av det personellet bør utsettes for. Mange er også nervøse for den fremtidige finansieringen av våre nye kampfly, og ryktene går allerede nå om en rekke alternative løsninger. Til sammen danner dette dessverre ikke et pent bilde for Forsvarets fremtid.
Det bør ikke overraske politikere at det er en stadig økende frustrasjon og usikkerhet i befalskorpset. Faretruende mange offiserer med mange intopsbeordringer bak seg, vurderer eller føler seg tvunget til å velge mellom et normalt familieliv(kanskje familie i det hele tatt), eller videre tjeneste i Forsvaret. Befalskorpsets lojalitet er riktig nok svært høy, men også krigsmenn har sine begrensninger. Det er derfor betimelig å stille politikerne følgende spørsmål: Når skal dere innse at dere må fullfinansiere et Forsvar der oppdragsporteføljen ikke står i forhold til tildelte midler? Vi må nå slutte med å bygge opp under illusjonen om at alt er såre vel. Vi trenger nå også mer kunnskap, realisme og forståelse blant politikerne for forsvarssaken. Det er også på tide at politikerne tar inn over seg at personellet tross alt er den viktigste ressursen i Forsvaret, og at slitasjen i store personellgrupper nå for lengst har passert smertegrensen.
God Jul & Godt Nytt År!
Einar Holst Clausen
Redaktør Offisersbladet
(0) Trackbacks •