Mot slutten av 2009, det vil si på tampen av året for 100-årsjubileet for Undervannsbåtvåpenet (UVBV), er det viktig å reise spørsmålet om våpenets fremtid.

Spørsmålet er aktualisert ved at de seks ubåtene av Ula-klassen er rundt 20 år gamle, og i erkjennelsen av at eventuelt nye ubåter tidligst kan være innfaset om 15 år. Det betyr at Ula-klassen vil nærme seg 35 år når de nye ubåtene er på plass. Altså den samme alderen som Kobben-klassen oppnådde da den ble faset ut av Sjøforsvaret i 2001.
Innledning
I to tidligere artikler i Offisersbladet er henholdsvis ubåtvåpenets historie og nåtid blitt belyst. Begge artiklene skulle for så vidt kunne brukes i en argumentasjon for at våpenet har vært relevant i fredsog krigstid, og fortsatt er det. Men hvordan passer ubåtene inn i et fremtidig Forsvar? Hvilke oppgaver skal Forsvaret løse de nærmeste årene? Hva er de kommende sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringene? Er det mulig at andre elementer, kapasiteter eller våpen kan erstatte ubåtene? Det blir på mange måter oppgaven som skal besvares i denne artikkelen.
Samtidig er det en kjensgjerning at et nytt ubåtprosjekt vil være kostbart og ressurskrevende. Dette er også et aspekt som må tas hensyn til ved en vurdering om ubåtvåpenet har en fremtid etter Ulaklassen.
Status
Norge har i dag seks ubåter av Ulaklassen.
Ubåtene, som ble levert i perioden 1989-1992, er i ferd med å gjennomgå omfattende oppdateringer og oppgraderinger for å kunne ivareta dagens og morgendagens oppgaver. Likevel er det et faktum at Ula-klassen ble konstruert med tanke på en levetid på rundt 30 år, det vil si at de bør utfases som planlagt i perioden 2020-2027. Forsvarsdepartementet (FD) har nylig iverksatt et prosjekt som omhandler Norges behov for undervannsbåtkapasitet etter 2020.
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) skal støtte arbeidet som uavhengig rådgiver, men er gitt et spesielt ansvar for deler av behovsog alternativanalysen. I en slik studie vil det nok foreligge tre alternativer: (0) ingen nye ubåter; (1) a) levetidsforlengelse av Ula-klassen, b) ny ubåtklasse eller (2) andre enheter, kapasiteter eller våpen kan overta ubåtenes rolle. En innstilling fra FFI er ventet i årsskifte 2009/2010.
Dette er som nevnt et FD-prosjekt, og en konseptuel løsning (KL) er planlagt underskrevet i februar 2010. Nye tider, nye behov. Jeg vil i denne artikkelen først og fremst vurdere behovet for ubåter i lys av sentrale og styrende dokumenter der disse er omtalt. Det gjelder spesielt St.prp. nr. 48 (2007-2008), altså langtidsplanen (LTP) 2009-2012, og Forsvarets nye strategiske konsept: ”Evne til innsats”, som ble utgitt 1 september 2009, og som erstatter ”Styrke og relevans.”. I LTP (side 78) heter det at: «Undervannsbåtene videreføres med seks fartøyer. Disse representerer en unik militærstrategisk ressurs, gjennom sine anvendelsesområder og spesielle egenskaper. Dette gjelder spesielt evnen til å operere skjult, evne til overvåkning og informasjonsinnhenting. De norske undervannsbåtene er moderne med god evne til å operere både til havs og langs kysten». Verken her, eller senere i LTP, sies det noe om en modernisering av Ulaklassen eller for så vidt om en eventuell innfasing av nye ubåter til erstatning for denne. Det som likevel er oppmuntrende for undervannsbåtvåpenet er å legge merke til formuleringen om at ubåtene anses som ”en unik militærstrategisk ressurs…”.
Ved en gjennomgang av St.prp. nr. 48 finner vi ikke frasen ”militærstrategisk ressurs” knyttet til noen av Forsvarets egne, øvrige våpen eller kapasiteter. Det kan dermed være rimelig å anta at ubåtene som våpen eller enheter innebærer en særdeles viktig ressurs for våre politikere sett i et strategisk perspektiv. Fra et operativt nivå, som for eksempel Forsvarets operative hovedkvarter (FOH), vil det også kunne argumenteres for det samme syn, nemlig at ubåten har unike kapasiteter som også samtidig gjør den til en strategisk innsatsfaktor.
I ”Evne til innsats” angis de sikkerhets- og forsvarspolitiske rammer som Forsvarets operative virksomhet skal bygge på i de nærmeste årene. I innledningen til Forsvarsministeren påpekes det at (side 4): ”Selv om hovedtrekkene i norsk sikkerhetspolitikk er konstante over tid, må politikken kontinuerlig tilpasses endringene i de internasjonale omgivelsene: Nordområdene, deltagelse i operasjoner i utlandet innenfor rammen av FN, samt fortsatt nødvendig tilpasning og modernisering av Forsvaret.” Videre sies det at: ”Den økte vektleggingen av nordområdene understreker at dette er Norges viktigste strategiske satsningsområde.
I ”Regjeringens nordområdestrategi”, av 1 desember 2006, heter det at (side 11): ”Nordområdene favner vidt i så vel geografisk som politisk forstand. … Geografisk omfatter dette land- og havområder, inkludert øyer og øygrupper, som strekker seg nordover fra Sør- Helgeland og østover fra Grønlandshavet til Barentshavet og Petsjorahavet”.
Vedvarer dagens issmelting i arktisk, vil en rekke nye, sentrale leder åpenbare seg i nordområdene. Vi snakker med andre ord om et særdeles omfangsrikt og mangeartet område der flere og nye nasjoner etter hvert vil vise sin interesse, ikke minst knyttet til havet.
Slik jeg vurderer det, har ubåtvåpenet en betydelig og særegen evne til å kunne bidra alene eller i samvirke med andre aktører innenfor alle de tre prioriterte områdene som nevnes i ”Evne til innsats”: • Flere av nordområdenes havsoner har vært operasjonsområder for våre ubåter gjennom mange år, og da spesielt etter den annen verdenskrig. Innenfor nordområdene har Norge rettigheter og forpliktelser knyttet til et havområde på syv til åtte ganger størrelsen av eget territorium. Ubåtene kan operere autonomt, det vil si for seg selv uten logistisk støtte, over meget lang tid og over store distanser.
• Våre ubåter har også allerede vist seg å kunne operere i havområder alt fra Middelhavet til Vestkysten av Afrika (Azorene), selvstendig eller sammen med andre maritime enheter og grupper under internasjonal kommando. Ubåtene, og da spesielt de taktiske (konvensjonelle), har vært etterspurt i de fleste internasjonale operasjonene de siste 10-15 år hvor behovet for maritime kapasiteter har vært til stede. Videre har de vist seg å være hensiktsmessige, og har utført sine oppgaver på en utmerket måte. Spesielt må dette sees i lys og virkning av at Norge etter hvert er et av de få vestlige land som kan stille med denne kapasiteten.
• Når det gjelder nødvendig tilpasning og modernisering av Forsvaret er ubåtvåpenet en av de mest fleksible og tilpasningsdyktig virksomhetene. De siste 100 årene har vært preget av to verdenskriger og over 40 år med kald krig. Dette er nå avløst av et asymmetrisk trusselbilde og generell usikkerhet.
De norske ubåtene har bidratt under alle disse epokene. Ubåtvåpenet har vært fleksibelt og tatt opp i seg de nye oppgavene, noe som blant annet også innebærer et utvidet samarbeid med andre forsvarsgrener samt sivile etater som politiet og tollvesenet. Våpenet er høyt respektert for sin kompetanse og yteevne, og nyter derfor stor anerkjennelse nasjonalt så vel som internasjonalt.
Hvilke oppdrag og oppgaver skal en ubåt løse i fremtiden? I både LTP (side 17) og ”Evne til innsats” (side 8; 28) listes følgende sikkerhetspolitiske målsettinger: • Å forebygge krig og fremveksten av ulike trusler mot norsk og kollektiv sikkerhet.
• Å bidra til fred, stabilitet og videre utvikling av en FN-ledet internasjonal rettsorden.
• Å ivareta norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk, militært og annet press.
• Sammen med våre allierte forsvare Norge og NATO mot anslag og angrep.
• Å sikre samfunnet mot anslag og angrep fra statlige og ikke-statlige aktører.
Videre gis følgende overordnede oppdrag til Sjøforsvaret i LTP (side 77): ”Maritime operasjoner går oftest ut på å nekte tilgang til bruk av havområder(sjønektelse) eller å sikre bruk av havområdene for egne formål (sjøkontroll). Evnen til å etablere begrenset sjøkontroll og sjønektelse vil også i fremtiden være utgangspunktet for Sjøforsvarets organisering, utrustning og virksomhet.
Sjøforsvaret skal derfor fortsatt kunne møte maritime utfordringer i fred, krise og krig, i egne og fremmede farvann.” Innenfor alle disse målsetningene for Forsvaret og de overordnede oppdrag for Sjøforsvaret vil vi kunne finne at ubåtene kan bidra eller være hovedbidragsyter for å løse disse. Jeg skal kun trekke frem en unik evne her: nemlig at ubåtene kan bidra til begrenset sjønektelse og sjøkontroll uten egen luftoverlegenhet Finnes det alternativ?
Til tross for ovennevnte momenter, må spørsmålet stilles om det ikke er slik at i fremtiden vil det være alternative kapasiteter som kan erstatte de behovene ubåten dekker i dag. Kan andre strukturelementer som fregatt, helikopter, maritime patruljefly, jagerfly, miner være relevante alternativ – enten hver for seg eller i en kombinasjon? Dersom vi velger å videreføre ubåtkapasitet i fremtiden vil dette måtte begrunnes med at vi ikke finner andre alternativer for å løse de høyest prioriterte oppgavene som ubåtene utfører i dag.
Ubåten har tilgang til alle domener, det vil si under vann, overflaten og luften.
Den kan operere innenskjærs, i kystnære områder og på åpent hav samt benyttes over hele konfliktspekteret fra fred, episode, krise, væpnet konflikt og til krig.
Ubåten er vanskelig å beskytte seg mot, og representerer således en vesentlig avskrekking ved å kombinere det å være skjult, altså befinne seg hvor som helst, med en stor slagkraft. En enkelt ubåt kan – også bare ved muligheten for tilstedeværelse - påvirke maritime operasjoner, og binde opp store flåtestyrker. Dette er unikt og gir ubåten en forrang. Falklandskrigen (1982) er et slående eksempel på det. Videre kan en ubåt gjennom sin nevnte slagkraft og gode overlevelsesevne hindre eskalering til nye områder i en pågående konflikt.
Det er på den annen side vanskelig å ”måle” den avskrekkende effekten alternativene kan gi.
Ubåtens unike kapasiteter i forhold til spesialstyrker, overvåking og innsamling av etterretningsdata er kjent, men vil av åpenbare grunner ikke bli redegjort nærmere for her. Våre ubåter inngår som et viktig og nødvendig element i et balansert Sjøforsvar. Antiubåtenheter, som fregatter og patruljefly, er også avhengig av trening og øvelse med ubåtene for å beholde og videreutvikle kompetanse innen et særdeles krevende krigføringsområde.
I dag finnes det effektive motmidler mot de aller fleste våpen, men det er ennå ingen slike med god effekt mot et overraskende angrep fra dypet. Ubåter vil også i fremtiden nyte godt av skjulet havet gir. Det vurderes ikke som realistisk at det innenfor en overskuelig tidshorisont vil komme teknologier som vesentlig reduserer denne fordelen. Undervannsdomenet vil ikke bli ”gjennomsiktlig” i nær fremtid, og det vil kanskje heller ikke være teknologisk mulig å få til en slik ”virkning” i uoverskuelig fremtid.
Det finnes etter min mening i dag ingen åpenbare alternativer som kan løse ubåtens oppgaver på en like troverdig måte.
Alternativene er hver for seg og samlet både viktige og kapable plattformer/ sensorer som kan løse en rekke oppgaver, men de er ikke ubåter, og vil av den grunn aldri kunne dekke hele skalaen med oppgaver en ubåt kan tenkes å løse. Likevel vil den vesentligste forskjellen være knyttet til ubåtens viktigste egenskap, nemlig å kunne operere skjult over lengre tid i kombinasjon med en enorm slagkraft. Det i seg selv gir en meget stor avskrekkingseffekt – noe som kan sies å være ubåtens hovedoppgave.
Kostnadsaspektet - levetidsforlengelse
I tillegg til en vurdering av realistiske alternativ for ubåtene, er kostnadsspørsmålet en avgjørende faktor for ubåtvåpenets fremtid. Problemstillingen er som for andre anskaffelser i Forsvaret mangel på avsatte midler til nyinvesteringer.
Etter 2015 vil Luftforsvaret forhåpentligvis få nye kampfly (LTP, side 80). Dette prosjektet vil legge beslag på store deler av Forsvarets investeringsmidler over en relativt lang periode hvor det ville ha vært naturlig å innfase en ny ubåtklasse.
Hva med en levetidsforlengelse av Ula-klassen for å gi rom for utbetalinger senere? Ula-klassen har en forventet levetid til 2020. Spesielt vil mange av Ula-klassens ca 200 undersystemer, som ble designet på 1970-tallet, da være nedslitte eller utdaterte. I forbindelse med moderniseringsprogrammet ubåtene nå er inne i berøres bare 52 av disse undersystemene. Det er derfor ikke sikkert at det finnes noe slikt som en ”billig” levetidsforlengelse.
Hvilke kapasiteter må en ny, moderne ubåt besitte? En utviklingstrend som har gjort seg gjeldene er å overføre en rekke av den landbaserte hovedkommandoens oppgaver til den sjøgående styrkesjef.
Denne vendingen har i stor grad fremtvunget seg som en følge av at UVBens unike kapasiteter i stor grad utnyttes under internasjonale fellesoperasjoner. Konseptet stiller store krav til dem som skal lede operasjonene fra sjøen og til kommando- og informasjonssystemene som benyttes. Som en følge av dette opererer ikke ubåtene i samme grad som tidligere som «ensomme ulver», selv om det er en mulighet som alltid ligger der. Samarbeid med andre sjø-, landog luftstyrker blir dermed stadig praktisert under øvelser og operasjoner. Stikkord her er samvirke og synergieffekt i et nettverksbasert forsvar (NbF).
Utviklingen på utstyrssiden til overflatefartøyer, maritime luftenheter og andre relevante motmidler mot ubåter vil spille en viktig rolle ved design og utrustning av en ny ubåtklasse. Likeledes vil den stridstekniske og taktiske bruken av egen ubåt på den ene side og antiubåtkapasiteter på den annen side være dimensjonerende. I tillegg til en optimal skrogkonstruksjon med moderne teknisk utrustning, må en ny ubåtklasse inneha en del nye systemer for å holde tritt med utviklingen innen moderne krigføring.
Jeg tenker her på kommando- og informasjonssystemer; nye våpentyper i tillegg til torpedoer som missiler mot henholdsvis overflate-, luft- og landmål; supplement til batterier for framdrift; forbedret sensorkapasiteter; egen ubemannet undervannsfarkost og utstyr for andre relevante operasjoner.
Avslutning
Denne artikkelen har satt søkelyset på undervannsbåtvåpenets fremtid etter 2020. Norges strategiske plassering, vår lange kyst, våre enorme havområder og våre mulige fremtidige sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer tilsier at Norge bør opprettholde en sterk satsing på en ubåtkapasitet.
Det å ikke erstatte dagens ubåtkapasitet, dekker selvfølgelig ikke et behov som åpenbart er til stede. En reell levetidsforlengelse av Ula-klassen kan synes å bli meget kostbar, om en slik løsning i det hele tatt er realistisk. Med tanke på alternativ til ubåter synes det som om at det er en stor usikkerhet knyttet til om slike fullgode kapasiteter og systemer finnes hver for seg eller i en kombinasjon.
Når det gjelder kostnadsdimensjonen, er vel situasjonen den at de verdiene og interessene som ubåtene er tenkt å verne og forsvare er mangfoldige ganger større enn hva en ny ubåtklasse vil koste.
Likevel er det et viktig og riktig prosjekt Forsvarsdepartementet har startet for å vurdere behovet for en ny ubåtkapasitet etter 2020. Utredningene vil kunne utfordre ulike påstander og etablerte sannheter om både behovet for nye ubåter og eventuell alternativ erstatning for disse. En fremtidig beslutning om anskaffelse av en ny ubåtklasse vil dermed stå mye sterkere og være bedre forankret i samfunnet og fagmilitært. Tross alt dreier det seg om en kapasitet som vi eventuelt skal ta med oss til etter 2050.
Uansett er det viktig å starte planleggingen av nye ubåter siden disse ikke kan bygges over natten. For Ulaklassen tok det mer enn 20 år fra man begynte arbeidet med kravspesifikasjoner til den siste av seks fartøyer var levert! 100-årsjubileet for undervannsbåtvåpenet i 2009 avsluttes på sett og vis med et storslått ball i Grieghallen, Bergen, lørdag 28 november. Det er bare for artikkelforfatteren å ønske Undervannsbåtvåpenet til lykke med fødselsdagen, og en god seilas videre de neste 100 år!
Av komkapt Jan-Henri Jensen


Referanser: Referanser er oppgitt underveis i artikkelen.
I tillegg har forfatteren benyttet seg av diverse informasjon som fremkom under møte i Oslo Militære Samfund, 31 mars 2009, i forum i regi av Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), med temaet: ”Undervannsbåter i fremtiden”.

Ny forsvarssjef, general Harald Sunde tenkte seg nøye om, da han ble spurt om å ta jobben som ny Forsvarssjef.

Jobben som sjef Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) var så spennende og midt i hele hans interesseområde, som var og er operativ virksomhet. I hele hans tidligere karriere, har han satt personellet i fokus og er veldig klar på at Forsvaret består av mange personellgrupper, som er gjensidig avhengig av hverandre. Offisersbladet møtte vår nye forsvarssjef.
Tenkte meg nøye om – før jeg sa ja
Han var veldig betenkt og usikker på om han skulle si ja til å bli ny forsvarssjef.
Jeg føler at min karriere har båret preg av omstilling fra dag en. Vi har gått fra et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar.
Omstillingen på Rena, som er en av de største i Hærens historie, med alt den innebar, var en kjempeutfordring. Vi skulle omorganisere artilleriet, kavaleriet og ingeniørtjenestene fra 4 geografiske områder til noe nytt. Jeg hadde også en god følelse rundt etableringen av Forsvarets operative hovedkvarter (FOH). Den største utfordringen i slike omstillinger, er å få med seg personellet og da er de ansattes organisasjoner og vernetjenesten viktige bidragsytere. Jeg følte at jeg fikk det til og det var noe av grunnen til at jeg sa ja til utfordringen å bli forsvarssjef, sier Harald Sunde.
Tunge beslutninger er tatt
De siste årene er tunge og vanskelige beslutninger tatt, basert på den sikkerhetspolitiske utviklingen. Dette krever et betydelig samarbeid mellom Forsvarets ledelse, de ansattes organisasjoner og Forsvarets hovedverneombud.
Oppgavene, midlene, operasjonsområde er definert gjennom bl.a. St.prp. Nr. 48 og St. prp. Nr. 1, herunder Forsvarets operative hovedkvarter på Reitan, Generalinspektørene er flyttet nærmere personellet de skal lede og vi har en samlokalisert strategisk ledelse. De beslutningene er fattet og min oppgave blir å legge forholdene best mulig til rette for at vedtatt struktur kan realiseres og fungere etter sin hensikt. Politikerne har gitt oss en del rammebetingelser - de er tøffe, men det er disse vi må forholde oss til. Forsvarsledelsen skal være tydelig på rammer og prioritere oppgavene, i et inkluderende samarbeid med de ansattes organisasjoner. For å få til dette samarbeidet møtte jeg allerede dagen etter at jeg tiltrådte som forsvarssjef, lederne for de ansattes organisasjoner og Forsvarets hovedverneombud. Man lærer utrolig mye bare ved å lytte, sier vår nye forsvarssjef.
Tøft å være en del av Forsvaret
I hele min karriere, har personellet vært min viktigste prioritet. Jeg vet at lederen har stor innvirkning på de ansattes motivasjon, arbeidsglede og innsats. Jeg vil bruke min erfaring og kompetanse til å videreutvikle arbeidsmiljøet og derved forsterke de positive årsakene til at så mange trives i Forsvaret. Jeg er veldig klar over at samfunnsutviklingen blir mer og mer individualisert. Familiene blir stadig mer avhengig av to inntekter og Forsvaret er gjerne lokalisert til områder, der det er få jobber for ektefelle eller samboer.
Disponeringsordningen gir også mange utfordringer for familiene gjennom stadig å være på flyttefot eller i en pendlertilværelse.
Dette sett i perspektiv på at vi som offiserer, skal være forberedt på å ofre egne liv i jobbsammenheng – er tøffe utfordringer.
Disse fakta må vi alle reflektere over – det er en del av konsekvensene ved å være befal.
Jeg vil legge forholdende til rette, slik at vi beholder den verdifulle kompetansen vi allerede har, men også som bidrag for å motivere andre til å søke de utfordringene Forsvaret har å tilby, sier han videre.
Operativt fokus
En av de viktigste oppgavene, blir å operasjonalisere det vi gjør i vårt daglige virke. Vi er forpliktet til å se på ressursbruken i hele organisasjonen og i denne sammenheng er ikke Forsvaret sterkere eller bedre enn det svakeste ledd. Vi er på vei til å bli et operativt innsatsforsvar og det betyr at vi alle må se våre egne oppgaver med framtidens øyne.
Bedre materiell, krever personell med høy kompetanse. Med til dels komplekse operasjoner, hvor mye materiell anvendes, betyr også at den gjensidige avhengigheten av hverandre øker. Kompetansen sitter i hode og i denne sammenhengen vil jeg fremheve at de som skrur, vedlikeholder våpensystem, leverer logistikk eller ivaretar personellsystemene, er en forutsetning for et operativt forsvar. Vi er gjensidig avhengig av hverandres kompetanse og erfaring, understreker han.
Sunde fremhevet særlig den innsatsen våre soldater gjør i forskjellige utenlandske operasjoner, og sa at foruten å bidra der trusselen er størst, gir det oss også verdifull erfaring som bidrar til at Forsvaret i et helhetlig perspektiv, får mer kompetanse, trening og erfaring. Jeg er veldig klar over at det er en grense for hvor mye vi kan bidra med, før belastningen blir urimelig høy. I dette perspektivet gjør Forsvarets familieforum en betydelig innsats for å redusere belastningen, gjennom å foreslå konkrete tiltak som skal gjøre det lettere for familiene. Når det gjelder vår egen situasjon, vil jeg fremheve etableringen av veteranadministrasjonen - som en viktig politisk beslutning, i det å ivareta vår egen profesjon, utfordring og de belastninger vi påføres over tid, sier generalen.
Det fokuseres på nytt materiell
Vi har gjennomført betydelige materiellinvesteringer og store investeringer er i vente. Vi nevner ubåter, fly og IKT. Her blir den nye forsvarssjefen engasjert. Dette er en langsgående prosess. Kontinuerlig langtidsplanlegging, fremfor 4-års planlegging kan bidra til mer effektiv utnyttelse av de midlene vi får. Vi må være forberedt på mulige endringer i pris, økonomiske konjunkturer og endringer i det sikkerhetspolitiske bilde, som kan påvirke våre prioriteringer. Kan vi etablere kontinuerlig oversikt, kan vi også gjøre endringer tidlig nok til å begrense de store økonomiske konsekvensene. Det handler om å tenke nytt og her vil jeg personlig utfordre generalinspektørene og tydelig kommunisere rammene for det som skal være Forsvarets prioriterte oppgaver, basert på politiske beslutninger.
Et viktig aspekt er at forsvarsgrenene må glede seg over at vi sakte men sikkert bygger opp framtidens forsvar. Forsvaret må bygges opp slik at helheten fremstår som en styrke i seg selv. Det betyr at vi må prioritere mellom forsvarsgrener og våpenplattformer og systemer. Materiellet koster betydelig og krever mer og mer av personellet, men vil gi positive effekter over tid om vi har tid nok til å ta ut gevinsten. Som et eksempel nevner Sunde LOS-programmet. Det er lett å glemme hva vi hadde, kontra hva vi har fått og hva det vil gi oss av økt effektivitet i framtiden. Mange var skeptisk til innføringen av FISBasis, men i dag ville vi ikke klart oss uten. Det kan fort bære galt av sted om vi hiver oss på bølgen om at det nyeste er best og det er det jo forhåpentligvis, men i all prosjekttenkning må vi ta inn over oss at nye systemer skal implementeres, personellets kompetanse heves – systemene skal virke – før vi innfører nytt og dyrt materiell, mener Sunde.
Imponert over de yngre – uten å glemme de eldre
Med ovenstående som perspektiv, er jeg imponert over de yngres innsatsvilje og motivasjon. De er ikke så opptatt av hva som kommer, de er opptatt av jobben i dag, herunder levere best mulig resultat. På samme måte bidrar de eldre med kompetanse, erfaring og innsikt i organisasjonens behov. I dagens moderne forsvar er vi avhengig av denne allsidige kompetansen for å kunne understøtte operativ virksomhet, betjene komplekse våpensystemer og lede personell i forskjellige oppdrag i inn- og utland.
Jeg skal bruke litt tid på å lære meg hele Forsvaret å kjenne og ser frem til å treffe de ansatte i inn- og utland. Jeg gleder meg til oppgaven, avslutter vår nye forsvarssjef, general Harald Sunde.
Leder BFOs kommentar
Første møte med general Harald Sunde, som ny Forsvarssjef, ble et positivt møte.
Han gjentok sine prioriteter der personell og ledelse er den viktigste og derigjennom det å skape operativ evne. FSJ avfeide samtidig skillet mellom stab/støtte struktur og operativ struktur. Det er helheten som skaper operativ evne, presiserte General Sunde. Jeg fremførte BFOs synspunkter på noen sentrale spørsmål i en konstruktiv dialog, der ubalansen mellom oppgaver og ressurser ble det mest sentrale. Det viktigste er at kontakten er etablert. Jeg opplever et genuint ønske fra general Harald Sunde, når han inviterer til dialog og samarbeid - til beste for Forsvaret og personellet, sier leder BFO Eivind Røvde Solberg til Offisersbladet.
Av forhandlingsleder Ragnar Dahl