Sjøforsvaret er en forsvarsgren med lange og stolte tradisjoner. De siste årene har Sjøforsvaret også hatt høy prioritet når det gjelder investeringer av nytt materiell, med nye moderne fregatter, nye MTBer og nye fartøy til Kystvakta og etter hvert nye NH-90 både til kystvaktfartøyene og våre nye fregatter.
De har mye å være stolte av, og det burde ikke være vanskelig å få noen til å uttrykke dette og annet. Men arbeidet med denne artikkelen ble ikke uproblematisk.
Å få svar på spørsmål og innspill fra Forsvarets øverste politiske og militære ledelse gikk som vanlig smertefritt. Generalinspektøren for Sjøforsvaret har også vært meget positiv, men så begynte problemene. For at denne artikkelen skal gi et bredt inntrykk og status for Sjøforsvaret, må jo også de ansatte slippe til med sine meninger.
Flere ansatte i Sjøforsvaret har de siste månedene uformelt gitt meg informasjon om saker som de er frustrerte over, og oppfatter som vanskelig. Men lite av dette fremkommer i de mottatte innlegg. Er det lite å rapportere, eller ingen utfordringer i Sjøforsvaret? Har noen vært ute med ”pisken” og advart mot å uttale seg? Rett før deadline fikk imidlertid Offisersbladet bidrag/innlegg fra noen offiserer, som turte å sette ord på situasjonen, og sendte inn en status på daglig tjeneste og situasjonen i våpengrenen, slik de oppfatter den. Det takker jeg for. Men min uærbødige påstand er at det i Sjøforsvaret eksisterer en kultur med en indre justis og lojalitet som er sterkere enn den vi finner i Hæren og Luftforsvaret.
På forsiden av Sjømilitært Samfunds brosjyre om Sjøforsvaret står det:
Personellet er Sjøforsvarets viktigste ressurs. Det må tillates stillingsrammer som gjør det mulig å operere og vedlikeholde materiell og systemer på en sikker og effektiv måte. Slik ivaretas nasjonale interesser, og sikrer at de betydelige investeringene i Sjøforsvarets materiell kommer til sin rett. Det er nødvendig at personellet føler seg i stand til å utføre en viktig oppgave. Bare da kan man planlegge virksomheten slik at hensyn blir tatt til tjenesten og den enkeltes familie.
Her er vi rett i kjernen på noen problemstillinger og utfordringer for Sjøforsvaret i dag. Nye fregatter som man sliter med å bemanne med kvalifisert personell. At offiserer og mannskap fra minesveipere, ubåter og MTBer må omskoleres til fregattjeneste, er i følge mine kilder, ikke bare godt mottatt. Nye MTBer som er kraftig forsinket, og som man på grunn av dagens trusselbilde, må finne andre operative oppgaver til. At våre ULA-klasse ubåter bør utfases innen 2020, er en fremtidig utfordring, da nye ubåter representerer en meget stor investering, som eventuelt kommer i samme tidsrom som anskaffelsen av nye kampfly. Drømmen om et stort logistikkfartøy innen 2013, kan med dagens forsvarsbudsjetter risikere å forbli en drøm.
Også Sjøforsvaret har fått merke at Forsvarets driftsbudsjett er redusert, og har vært nødt til å redusere sin øvings- og seilingsaktivitet. Et naturlig spørsmål blir da om personellet øves nok til å kunne ha 100 % operativ status. Blir sikkerheten fortsatt godt ivaretatt? Kilder Offisersbladet har vært i kontakt med, sier at når man seiler så lite, blir det lite og ingen fritid, da man effektivt må bruke hvert minutt av tiden til drill og øvelse. Dette sliter på personellet. Etter et tokt er man rett og slett såpass ”kjørt” at man ikke representerer noe positivt bidrag for familien. Nå kan dette høres veldig negativt ut, men det er viktig å huske på at Sjøforsvaret har dyktige mannskaper og offiserer med yrkesstolthet og vilje til å gjøre det beste ut av situasjonen, og oppnå de operative mål som er satt. Det er dyktighet og yrkesstolthet som tross alt sørger for meget god måloppnåelse. Da håper jeg at denne artikkelen gir et godt bilde av dagens sjøforsvar.
Einar Holst Clausen Redaktør Offisersbladet