Forsvaret har de siste årene gjennomgått omfattende og nødvendige omstillinger.
Dette har gitt bedret reaksjonsevne og kvalitet, samt bidratt til å modernisere Forsvaret. Til tross for enorm og lojal innsats fra forsvarets personell, har man imidlertid ikke klart å nå den mest krevende av hovedmålsetningene med omstillingen, nemlig å fjerne den doble ubalansen.
Ubalansen mellom den politiske målsetningen og de ressurser som bevilges for nå denne målsetningen, og ubalansen mellom investering og drift.
Årsakene til dette er etter mitt syn klare. Forsvarsstrukturen underfinansieres kontinuerlig, og at internasjonale operasjoner normalt finansieres innenfor budsjettet, og ikke ved tilleggsfinansiering.
Dette rammer Hæren spesielt. Det har blitt tatt flere feilbeslutninger, som ikke har gitt økt forsvarsevne, men kun ekstra kostnader i flermilliardklassen totalt:
Nye MTBer, ny militær fregattdokk, flytting av hovedkvarter, herunder ISL, FOHK/FOH til Bodø, og generalinspektørene ut av Oslo. I tillegg har man benyttet en for snever og skreddersydd “trusselvurdering” til å understøtte utviklingen av forsvarsstrukturen. Den doble ubalansen merkes i hele Forsvaret, men spesielt i Hæren. Planen var at Hæren skulle prioriteres, mellom fregatter og nye kampfly. I stedet har Hæren blitt klemt mellom de store investeringene, og er i størrelse blitt under et minimumsnivå på 2 brigader. Dette gir over tid en uakseptabel slitasje og belastning på Hærens personell, ikke minst i internasjonale operasjoner. Til tross for enestående innsats og lojalitet, er Hæren etter mitt syn , godt inne i et strukturelt sammenbrudd.
Hvilke valg Hæren vil ta må de selv komme opp med. Det finnes flere alternativer: Et profesjonelt alternativ med enkelte innslag av vernepliktige (HMKG som eks). Denne strukturen vil være dramatisk mindre i størrelse, men med høy reaksjonsevne og kvalitet. Det store spørsmålet er imidlertid om man klarer å rekruttere og opprettholde en profesjonell hær. Et annet alternativ er å kraftsamle omkring en brigadestruktur, der hovedproduksjonen er mekanisert infanteri som både kan deployeres på land, sjø, eller luftveien, med eller uten kjøretøy. Prosessen med å øke antall kontraktsoldater forsetter.
Uansett hva man velger må infrastukturen minimaliseres, og Hæren prioriteres høyere i ressurstildelingen. Verneplikten opprettholdes gjennom sesjonsordningen, og antallet vernepliktige avgjøres av Forsvarets behov. Det er også tid igjen for å se på forholdet mellom Hæren og Heimevernet. HV merker også den doble ubalansen, og har fått såkalt “territorielt ansvar “. Dette innebærer imidlertid ikke at de har ansvaret for forsvaret av norsk territorium, for det ansvaret har Hæren, men kapasiteten mangler.
Hvis ikke utviklingen reverseres, vil Hæren gå inn i en stadig dypere forvitringsprosess.
Dette til tross for et usedvanlig motivert og kompetent personellkorps av soldater og befal. Utfordringen for Hæren blir å framstille situasjonen med positive og negative sider, hva man kan gjøre og hva man ikke kan gjøre. Med de uttalelser som både FMIN og FSJ har kommet med om åpenhet i Forsvaret burde forholdene ligge til rette for dette. Imens må Forsvarets personell gjøre sitt ytterste for å utnytte de tildelte midler på en slik måte at man får størst mulig forsvarseffekt.