Studien ”Heimevernet og Hæren:
Landforsvaret stykkevis og delt – eller helt?”, utarbeidet av Kjell Inge Bjerga og undertegnede, har sin bakgrunn i en bekymring for at landforsvaret av Norge er svekket i betydelig grad de senere år. Dette gjelder både Heimevernet og Hæren. Et vesentlig utgangspunkt for studien har vært at budsjettet, verken for Heimevernet eller Hæren, neppe vil øke i årene som kommer.
Enda viktigere er det at regjeringen de senere år, blant annet i langtidsproposisjonen av 2008, skisserer et mer komplekst og uforutsigbart sikkerhetspolitisk bilde.
De store forsvarsreformene hadde som en viktig forutsetning at den konvensjonelle landmilitære trussel var sterkt redusert. I praksis ble det sett bort fra en sikkerhetspolitisk situasjon som krevde et nasjonalt landforsvar av en viss kapasitet. Skulle en slik situasjon oppstå, ble det sett på som et Natoansvar.
Det ble i en viss grad oversett at ansvaret for forsvaret av norsk territorium er et norsk ansvar og bare i neste hånd et Natoansvar. I spørsmålet om styrking av landforsvar var det naturlig å se både på Hæren og Heimevernet. Vår konklusjon ble at de elementer som i dag inngår i Heimevernet og Hæren alle må bevares i et fremtidig landforsvar. Elementene er avhengige av hverandre i utdannelse, doktriner og øvrig faglig utvikling. Landforsvaret trenger innsatsavdelinger av høy kvalitet for bruk hjemme og ute. Innsatsavdelingene trenger reservekomponenter for å styrke utholdenheten. Det er nødvendig med en operativ distriktsorganisasjon som kan lede alle former for nasjonale landstyrker. Videre trengs lokale stedsbundne styrker for lokale vaktoppdrag og for kriseinnsats av ikke-militær karakter. Endelig trengs en utdanningsorganisasjon som ser personellets utdannelse som en del av et hele. Spørsmålet er hvordan dette best kan knyttes sammen.
Operativ enkelhet må tillegges stor betydning. Enkelhet i operativ planlegging og utførelse er avgjørende for en vellykket operasjon. Nær knyttet til dette er behovet for enkelhet i organisering og klare kommandoforhold. Et felles landforsvar under en ledelse vil være en enklere og minst like effektiv organisasjon som den nåværende. I dag er også de to deler av landforsvaret så vidt små at det er naturlig å se dem samlet.
Spørsmålet om nærmer samordning mellom Hæren og Heimevernet har vært en gjenganger fra 1948 og frem til de store forsvarsreformene etter årtusenskiftet. Vår studie konstantere at tre hovedmodeller har vært forsøkt. Den ene er å ha Heimevernet som et våpen i Hæren, den andre en sammenslåing av Hæren og Heimevernet på det lokale plan, og den tredje modell har vært Heimevernet som selvstendig forsvarsgren på linje med de tre øvrige. Heimevernet har hele tiden lagt stor vekt på at det stiller styrker til alle forsvarsgrener, selv om den overveiende del har vært til landforsvaret. I 1970 ble Heimevernet de facto en selvstendig forsvarsgren, og i 2001 bestemte Stortinget at Heimevernet skulle overta ansvaret for det territorielle forsvaret fra Hæren. Rent prinsipielt innebar dette at landet fikk to landforsvar, Hæren og Heimevernet, og som både i størrelse og ansvar var blitt mer like hverandre – og avhengig av hverandre – enn tidligere.
Studiens konklusjon er at ingen av de tre modellene lenger synes aktuelle, dertil har endringene etter årtusenskiftet vært for store, både i Forsvaret som helhet og spesielt i de to delene av landforsvaret. Vi konstaterer at alle de elementer som trengs i landforsvaret er organisatorisk til stede i Hæren og Heimevernet, det som mangler er en samlet overordnet ledelse. Det er for øvrig naturlig at den nye organisasjonen verken blir hetende Hæren eller Heimevernet, men Landforsvaret. Det gir også en parallellitet til de to andre forsvarsgreners navn. I studien er det et helt underordnet spørsmål hvilken av dagens generalinspektører med stab, GIHV eller GIH, som bør utgjøre den nye generalinspektør for landforsvaret og danne kjernen i den nye Landforsvarsstaben.
Selv om det neppe er noe vesentlig å spare på reformen, er det rimelig å anta at ressursutnyttelsen vil kunne bli bedre ved en sammenslåing, kanskje spesielt dersom det legges vekt på at de to skal utfylle hverandre enda bedre enn i dag. Her vil en felles landforsvarsstab ha en meget viktig oppgave i å sikre en helhetlig langsiktig utvikling.
Det er imidlertid den sikkerhetspolitiske situasjonen, eller mer presist hvordan de folkevalgte oppfatter denne situasjonen, som har vært avgjørende for forslaget. I regjeringens langtidsproposisjon fra 2008 blir det understreket at vi i dag står overfor et komplekst og uforutsigbart sikkerhetspolitisk bilde som fremviser flere bekymringsfulle trekk. Dette omfatter nye geopolitiske utviklingstrekk, og betydelige nasjonale utfordringer på resurssiden i vårt eget område. Behovet for kvaliteter som reaksjonsevne, strategisk og taktisk mobilitet, samt egenbeskyttelse understrekes sterkt. Det blir også påpekt av regjeringen at utholdenhet må tillegges stor vekt, særlig på grunn av at nasjonal krisehåndtering krever løpende tilgang på innsatsstyrker. Statsråd Grete Faremo fremhevet i et foredrag i Oslo Militære Samfund dette år behovet for å kunne reagere raskt og selv håndtere krisesituasjoner hjemme. Dette innebærer at Forsvaret på kort tid selv må være i stand å øke sin landmilitære kapasitet, og at landforsvaret i fredstid dermed må være organisert slik at det faktisk er i stand til å gjennomføre en utøkning dersom situasjonen skulle tilsi det.
Som konklusjon vil jeg sitere avslutningen på studien nemlig: ”Hva slags landmilitært forsvar Norge skal ha i fremtiden, er ikke i første rekke et militært organisasjonsspørsmål, men langt mer et sikkerhetspolitisk spørsmål. Det dreier seg om å ha et militært redskap som er fleksibelt og som raskt kan omstilles i forhold til skiftende omgivelser og nye situasjoner, både når det gjelder omfang av organisasjonen og hvordan ulike oppdrag løses. På det sjø- og luftmilitære området ivaretas dette av enhetlige og enkelt organiserte forsvarsgrener: Sjøforsvaret og Luftforsvaret.
Mange gode grunner taler for at samme type helhet innføres på det landmilitære.
Gullow Gjeseth