Det kalles Sizzler, og det finnes intet vestlig forsvar mot det. Nå er det russiskproduserte missilet på vei ut i verden, og Kina har allerede utplassert det i sine ”Kilo-klasse” angrepsubåter. I USA er nervene i ulage.
Det var alltid en kritikk mot hangarskipene at de var sårbare mot angrep fra fiendtlige missiler eller torpedoer. De ville være, ble det sagt, ”sitting ducks” på de åpne verdenshavene.
Det fryktede scenarioet glimret imidlertid ved sitt fravær under hele den kalde krigen, dels – kan man anta – fordi sovjetstaten oppfattet innsatsen som flere hakk for høy, og dels fordi et hangarskip som strutter av selvforsvarsvåpen vil være i stand til å skyte ned de fleste innkommende missiler eller få dem ut av kurs. I dag er alle parametre endret hva angår krigføring på sjøen. For nå finnes det et monstermissil der ute.
Tre ganger lydens hastighet
Russerne kaller det ”Club.” Men i NATO har man døpt det ”Sizzler.” Det er et våpen som får ”hårene til å reise seg i Pentagon,” for å
sitere ekspertene. Og det er altså ikke Vesten, men russerne, som har utviklet det. ”The Sizzler” har mer eksplosiv kraft, når lenger og er hurtigere enn sine største konkurrenter i Nato. Det kan kurve seg rundt øyer, fly bare noen meter over vannoverflaten på hele strekket og foreta unnvikende manøvre dersom det blir møtt med fiendtlig ild. Det kan også avfyres fra en ubåt i neddykket tilstand, i tillegg til ordinære krigsskip, fly og mobile utskytningsramper på land.
Men det som gjør våpenet unikt, er evnen til å separere stridshodet fra ”kroppen.” Og det er dette stridshodet som deretter nærmer seg målet i en fart på tre ganger lydens hastighet. Det er dermed supersonisk. Amerikanske hangarskip, derimot, er utstyrt for å forsvare seg mot subsoniske missiler. Det betyr at det ikke finnes noen effektive måter å verge seg mot en ”Sizzler” . Hva verre er, sett fra Pentagons side: amerikanerne har ingen dummy stand-in av ”Sizzler” de kan bruke til å teste defensive systemer, og de kommer heller ikke til å få det før i 2014. Det betyr at det militære svaret på russernes ”carrier killers” ikke vil være på plass før en eller annen gang mellom 2014 og
2020. Og det igjen innebærer at Russland har vunnet kampen om den moderne (sjø)krigen.
Mest uro over Kina
Det er ikke så lett å se for seg at russerne skulle bruke dette formidable våpenet mot et Amerika som i våre dager er en slags alliert. Det er da heller ikke her den amerikanske frykten ligger. Den ligger i Kina. Kineserne har allerede utstyrt sine ”Kilo-klasse” ubåter med Sizzler. Samtidig er et geopolitisk storspill i gang som handler om kontroll over Sør-Kina-havet og endog den vestlige delen av Stillehavet. USA har allerede flyttet de fleste av sine hangarskip fra Atlanterhavet til Stillehavet i en utilslørt maktdemonstrasjon rettet mot kinesiske militære ambisjoner. Om USA ikke regner med at konflikten vil eskalere til militære trefninger, for ikke å snakke om en regelrett krig, så er bare vissheten om at Kina kan nøytralisere ett eller flere hangarskip nok til å bringe nervene i ulage. 
Det er mer som ligger i vektskålen også. Kina har nemlig ikke bare kjøpt Sizzler av ballistisk missil ved navn Dong Feng (DF)- 21D som kan stupdykke fra rommet i en fart av to kilometer pr. sekund for å slå ut – for eksempel – et hangarskip. Dette våpenet vil være klart for bruk om mindre enn to år. Andre supersoniske missiler er også utviklet og satt i produksjon, som det russiskproduserte Yakhont og det russiskindiske Brahmos. Alle disse missilene har ivrige kjøpere i Midtøsten, og i Pentagon regner man med at både Syria, Algerie og Iran har skaffet seg Sizzler. Hvis det er tilfellet, vil amerikanske krigsskip i Persiabukta være utsatt hvis det for eksempel kommer til en konflikt med Iran over landets atomvåpenprogram.
Sjøkrigen allerede i gang
I USA oppfattes det som paradoksalt at man er såpass på etterskudd i utviklingen av sofistikerte sjøkrigsvåpen. Mens Asia investerer massivt i angrepsubåter og missiler som koster mindre enn én million dollar pr. stykk, er USA fortsatt – i teorien – innstilt på å bruke et titalls milliarder dollar på gigantiske hangarskip som kan senkes eller skades ved hjelp av bare ett vellykket missiltreff. En tommelfingerregel for militære eksperter er at det trengs ti subsoniske missiler for å treffe et krigsskip. Ingen vet riktig hva den nye tommelfingerregelen for supersoniske missiler vil være. Det man derimot vet, er at den ”moderne” sjøkrigen basert på missiler og torpedoer allerede er i gang.
I 2006 ble en israelsk korvett alvorlig skadet da libanesiske Hizbollah avfyrte et subsonisk missil mot skipet, og i fjor ble en sørkoreansk fregatt senket etter å ha blitt truffet av det de fleste mener var en nordkoreansk torpedo avfyrt fra en miniubåt. Missiler har dermed blitt ”de fattiges måte å oppnå sjømakt på,” slik flere militæreksperter oppsummerer det. Den moderne sjøkrigen har blitt asymmetrisk, og i økende grad går asymmetrien i USAs disfavør.
Av Grete Gaulin