Min inspeksjon av KNM Fridjtjof Nansen i Adenbukta i desember i fjor gav meg bekreftelsen på at Sjøforsvaret er kommet svært langt i realiseringen av det moderniserte Forsvaret.
Nansen-klassen er under innfasing og har ikke mottatt alle kapasiteter. Likevel var det et svært moderne krigsskip med et stort potensial innenfor en rekke ulike kapasiteter jeg fikk se. Jeg kunne også konstatere at personellet om bord var meget kompetent og svært motivert for oppdraget. Hoveddelen av persoenllet var en del av skipets faste mannskap, men spesialister var også hentet inn fra andre avdelinger og fra det sivile yrkesliv. Moderne materiell og kompetent personell med høy beredskap er nettopp kjennetegn ved dagens innsatsforsvar. I tillegg må fleksibilitet og evne til å løse oppdrag nevnes. Fartøyet ble satt opp med en avdeling fra Marinejegerkommandoen som betjente to hurtiggående RHIB-er.
Denne kapasiteten var et mer relevant våpensystem enn torpedoer, gitt at oppdraget var å beskytte skipsfart mot pirater.
Ved ett tilfelle under inspeksjonen rapporterte et handelsfartøy at det var under angrep av to piratbåter. Nansen var nærmeste fartøy, men var likevel for langt unna til å gripe inn umiddelbart. Et japansk helikopter var raskt på pletten, men kunne gjøre lite annet enn å følge med på situasjonen.
Da ble effekten av spesialsoldater i raske RHIB-er åpenbar. Overlegen ildkraft, mobilitet og – kanskje viktigst – medbrakt tolk, gjorde at situasjonen raskt ble avklart. ”Piratbåtene” viste seg å være uskyldige fiskere, og en eskalering ble unngått. I et annet tilfelle kunne det like godt vært et kapringsforsøk som ble forhindret.
Innsatsen i operasjon Atalanta viser på en god måte hvilke utfordringer Forsvaret av i dag står overfor. Like godt viser det hvordan disse utfordringene kan håndteres. Den største utfordringen er at omstilling, mottak av nytt materiell og operasjoner skjer samtidig - hver for seg krevende og i kombinasjon svært vanskelig. Så må det også legges til at de tre prosessene må skje innenfor strenge økonomiske rammer, noe som utleder den fjerde prosessen: Utvikling av et effektivt forvaltningssystem som skal legge til rette for god økonomisk drift og som skal bidra til å flytte kroner fra støttevirksomhet til operasjoner.
Ser en nærmere på disse utfordringene ser en at Sjøforsvaret er med på å definere en rekke kriterier for å lykkes. For det første er de tyngste omstillingsgrepene rundt basevalg og infrastruktur gjennomført. Sjøforsvaret opererer i all hovedsak ut fra Bergensområdet og Haakonsvern. Dette legger grunnlag for effektiv drift og gjør at penger i større grad kan benyttes til nødvendige fornyelser fremfor å holde liv i en stor mengde infrastruktur. Ser en til Luftforsvaret er dette en forsvarsgren som fremdeles bærer kostnadene ved å drive en basestruktur som var tilpasset en annen og større organisasjon.
Nå står denne grenen foran et viktig og vanskelig kampflybasevalg. Min generelle vurdering er at innsatsforsvaret bør prioritere operative kapasiteter fremfor baser og infrastruktur. Så må man heller se på løsninger som logistikk på kjøl og utvidet evne for ladning av ubåtbatterier. Dette er uansett kapasiteter vi må ha dersom vi skal være relevante i internasjonale operasjoner.
For det andre er Sjøforsvaret kommet svært langt, faktisk lengst i klassen, når det gjelder anskaffelse og mottak av nytt materiell. Fregatter og kystkorvetter er åpenbare eksempler. I Kystvakten finner en også en rekke nye fartøyer, som til tross for at de er færre i tallet kompenserer ved å patruljere mer effektivt.
Mottak av materiell dreier seg også om å bygge nye logistikksystemer, endre organisasjon, utvikle ny taktikk og teknikk samt bygge kompetanse.
Sjøforsvaret er i sin natur kompetansetung og har derfor gode systemer for dette. Jeg vil særlig nevne systemene rundt sertifisering av alt fra et fartøy, dets sjef til ulike kategorier spesialister. Dette er en kvalitetssikring av kompetanse og en forutsetning for sikkerhet for eget personell.
Det tredje momentet er operasjoner. Med Norges enorme havområder er Sjøforsvaret og herunder Kystvakten i sær flasket opp med omfattende fredsoperative oppgaver. Dette dreier seg om alt fra suverenitetshevdelse via håndtering av episoder og til ressursforvaltning. I tillegg har det tradisjonelt vært et utstrakt internasjonalt samarbeid mellom allierte lands sjøstridskrefter. Våre fartøy har derfor lang erfaring med deltakelse i Natos stående flåtestyrker og alliert trening. Det å operere har med andre ord vært en stor del av hverdagen for vårt sjøforsvar i alle år. Når innsatsforsvaret de senere år har krevet at MTB-er og ubåter skal patruljere i Middelhavet og at en fregatt skal operere i Adenbukta er dette blitt løst på en særdeles god måte. Det samme gjelder Marinejegerkommandoen og Kystjegerkommandoen som stadig leverer bidrag til støtte for sjøoperasjoner så vel som de pågående bakkeoperasjoner i Afghanistan.
Så vil det bli krevende, også for Sjøforsvaret, å drive tilstrekkelig kosteffektivt med det høye tempoet som holdes i operasjoner hjemme og ute. Jeg ser likevel lyst på Sjøforsvarets fremtid og forventer også at både fregatt og kystvaktoperasjoner vil tilføres en ytterligere dimensjon med innføringen av våre nye NH90 helikoptre.
Forsvarssjef general Harald Sunde