Vi har spurt én offiser fra hver av de tre manøverbataljonene, hvordan de oppfatter dagens situasjon både for
seg selv og for avdelingen de tjenestegjør ved. Her er de ærlige svarene da ga Offisersbladet, som ikke
overraskende gir et bilde som er radikalt anderledes enn det politisk ledelse gir uttrykk for i media.

Rittmester Lars Ole Skaug er utdannet ved Befalsskolen for Kavaleriet og har Krigsskolens Kvalifiseringskurs. Han jobber nå som ass S-3 (operasjonsoffiser) i Telemark Bataljon (TMBN), der han har tjenestegjort siden sommeren 2003. Skaug har to deployeringer til Kosovo og tre til Afghanistan.

Arbeidsbelastningen oppleves som høy, og økende

Dette blant annet på grunn av beordringer av medarbeidere til tjeneste i utlandet med andre avdelinger enn TMBN.
Arbeidsoppgaven til de som er beordret må gjøres av de som er hjemme.
Arbeidsoppgavene i bataljonen ”forsvinner” ikke når bare deler av bataljonen sendes ut.
Det blir ikke bedre når stillinger i avdelingen allerede står vakant. Jeg tror ikke personellsituasjonen slik den er beskrevet er et unntak, men en normalsituasjon, så lenge nåværende leveransestørrelse til INTOPS opprettholdes. Min oppfattelse er at dette ikke er spesielt for TMBN, men gjelder Hæren generelt.

Jeg føler at TMBN holder et godt operativt nivå og til en viss grad klarer å opprettholde dette nivået, til tross for reduksjoner i tildelte ressurser som alle avdelinger i Hæren har merket de siste årene. Dette er nok i en stor grad p.g.a.
det faktum at vi har vervede soldater, avdelings/ spesialist befal, og ikke har behov for å gjennomgå grunnleggende soldatutdanning med et komplett nytt kull hvert år. Men ved reduksjon i ressurstilgangen til utdanningsbataljonene, og som følge av det et lavere utdanningsnivå, er det ikke sikkert denne påstanden er korrekt i fremtiden.

Nåværende ansettelsesordninger for vervede soldater, avdelings/ spesialist befal gir ikke rom for å nytte de til fulle. Det burde sterkt vurderes å åpne for å kunne gjøre et karrierevalg som soldat og befal, samt sørge for tilstrekkelige incentiver for å gjøre dette attraktivt. Rotasjonen av soldater og befal i TMBN føles større enn den burde være. Det investeres mye i den enkelte soldat og befal under opptrening her hjemme, samt at de ved de siste års deployeringer har tilegnet seg kunnskap som ikke kan øves her hjemme. Hele Hæren vil kunne dra nytte av å beholde dem lenger. Jeg tror dette vil være kostbesparende, fordi det er den grunnleggende utdanningen som er mest kostnadskrevende. Vi bør i større grad nytte denne investeringen i kunnskap til å bygge videre på.

Det er i dag ikke er nok ressurser til alle oppdrag som Forsvaret blir pålagt.
Det burde være en naturlig del av å bli gitt et oppdrag, og samtidig bli tildelt ressursene man trenger for å kunne løse oppdraget. Det foreligger kravdokumenter utarbeidet av fagmyndighetene, på for eksempel nødvendig utdanningsnivå ved en utenlandsdeployering, og hva det kreves av ammunisjon for å nå dette utdanningsnivået. Likevel gir ikke tildelte ammunisjonsregulativ mulighet for å nå disse kravene. Det er bare et spørsmål om tid før vi vil se at flere avdelinger ikke kan meldes KLAR, fordi ressursene for å nå målet, ikke finnes. Jeg føler i stadig større grad at kvaliteten på avdelingen nå oftere blir vurdert opp imot evnen til å holde seg innenfor tildelte budsjetter og ressurser, kontra kvaliteten på hva som blir levert ved oppdragsløsning.
Lars Ole Skaug

Rittmester Rune Walle er utdannet på befalsskolen for Kavaleriet og Krigsskolen. Han jobber i dag som assisterende operasjonsoffiser (ass S-3) i Panserbataljonen (Pbn) i Indre Troms. Rittmesteren har to kontingenter i UNIFIL og 7 måneder i ISAF.

Walle har sendt følgende svar på Offisersbladets spørsmål:
Arbeidsmengden og belastning varierer. Det som merkes godt de siste årene er at det er stor grad av beslutningsvegring oppover i systemet. Noe som medfører at vi er inne i en periode hvor alt av beslutninger som vurderes tatt, skal konsekvensbeskrives, og da altid sett opp imot økonomiske rammer. Vi bruker veldig mye tid til å argumentere rundt hvorfor vi trenger ammunisjon for å utdanne soldater, og det oppfattes som det er en for lav og veldig skjev fordeling i Hæren. Det som primært holder oss gående i Pbn er et meget godt arbeidsmiljø og kameratskap.

Jeg begynte i Panserbataljonen i 2002, da hadde vi to stridsvognseskadroner, to storm eskadroner (6tropper), og en kampstøtte med bombekaster- og panserverntropp. Siden den tid har vi merket godt den omstillingsprosessen som skulle gjøre Hæren enda bedre i den “spisse enden”. Vi har nå 1 redusert strv esk (som var uten strv i 2 år), 2 x storm esk (3 tropper + en GBU tropp), og en kampstøtte eskadron som har fått noe økt CS ressurser, og en redusert bombekaster kapasitet. Vi er uten Panserverntropp(pv). Panserbataljonen er pr i dag uten PV kapasitet i det hele tatt, ettersom vi ikke lengre har tildelt ammunisjon til å utdanne. Øvingsaktiviteten er kraftig redusert både på lavere og høyere nivå (sist vi øvde i Brigaderamme med full enhet, var 2004).

I dag opplever vi stadig økte leveranser til INTOPS, og et stort behov for rekruttering til Telemark bataljon(TMBN). Vi har for få årsverk til å løse oppdraget, vi har færre operative troppsenheter, samt mindre øving og kraftig reduksjon i tildeling av ammunisjon. Det er vanskelig å se hvordan dette har gjort Hæren bedre… Men det er kanskje viktigere at vi er i bedre forvaltningsmessig balanse.
Rune Walle

Kaptein Kay Haug har nylig godt ut i permisjon uten lønn fra stilling som S-3 og midlertidig major i 2. Bataljon Indre Troms. Haug er infanterist, og utdannet på befalsskolen og gikk Krigsskole 1 fra 1998 til 2000.

Kaptein Haug har bred erfaring fra internasjonale operasjoner, med to kontingenter på Balkan/Kosovo 13 måneder 2001/2002, tre kontingenter i Afghanistan i perioden februar 2004 til juli 2006, to kontingenter i Kabul og første QRF kontingenten i Masar-e- Sharif. Alle kontingentene som troppssjef i Telemark Bataljon. Jeg har valgt å besvare hvorfor jeg søkte om permisjon, fordi det dekker de fleste spørsmålene, og vel så det.

Systemkompetanse og faglig utvikling

Manøverbrigaden som enkelte liker å flagge den, er ikke større enn en robust bataljonsstridsgruppe. Ingen av brigadens tre manøverbataljoner har kompanier som er komplette med tre tropper. Kompaniene består nemlig av 1 -2 tropper, noe som gjør at ingen av Hærens manøverkompanisjefer faktisk blir utdannet som kompanisjefer.
Manøverbataljonene som eksempelvis Bn 2, har kun 2 av 3 manøverkompanier med to tropper hver. Noe som i sum egentlig ikke tilsvarer mer enn et manøverkompani. Det vil si at heller ingen bataljonssjefer får den faglige utdanningen de egentlig skal ha. Vi er jo i ferd med å få ett sjikt av kompanisjefer og bataljonsjefer som ikke har den rette faglige utdanningen og vi ikke tilfredsstiller det andre NATO land forventer av oss. Men for at bataljons- og brigadeledelsen skal ha flere ”kompanisjefshatter”, prioriteres kvantitet kontra kvalitet. Hadde Telemark Bataljon som skal være Hærens Spydspiss hatt komplette kompanier/eskadroner, så hadde jeg kanskje søkt for å konkurrere om de stillingene. I dag fremstår kompaniene i Telemark Bataljon mer som en snarvei til utenlandsk stabskole, kontra faglig utvikling med komplette kompanier i en bataljonsramme. Jeg opplever at den eldre garden av offiserer, fortsatt tviholder på Manøverbrigaden og ikke innser at den egentlig er i ferd med å bli ett benløst skjelett.

Hæren har i lang tid hevdet at belastningen med tanke på INTOPS er for stor. Hvis politikerne tror at vi er en fullt oppsatt manøverbrigade, så gir de oss oppdrag i forhold til dette. Men når vi i realiteten ikke er større enn en robust manøverbataljon, er det klart at Hæren sliter med sine leveranser. Jeg var selv fem kontingenter i INTOPS fra 2001 – 2006. Vi er langt fra visjonen om 1 – 5. Realiteten er slik at hvis man sender en kompanistridsgruppe fra Bn2, så har man i praksis nesten lagt ned bataljonen det neste året. JHvis dette fortsetter så må Hæren legge ned en manøverbataljon til og da er det liten tvil om at det er 2.bn som ligger for hugg! For at Hæren skal løse sine oppdrag bør jo Hæren egentlig øke.

Karriere og familie

Politikerne og NATO har avblåst den kalde krigen, men noen har likevel i sin klokskap valgt å legge Brigadestaben og Hærstaben til Indre Troms, samt at FOH er lagt til Bodø.
Når resten av tyngdepunktet til manøverdelen av Hæren er konsentrert i Østerdalen, så får man som familiefar en belastningsutfordring.
Jeg har to døtre, den eldste 2 år, og om 4 år skal hun begynne på skolen. Da vil vi naturlig nok bosette oss med tanke på et fast holdepunkt for barna og en trygg forutsigbar oppvekst. Uansett hvor vi hadde bosatt oss ville jeg med en naturlig karriereutvikling, på ett tidspunkt blitt helgepappa resten av min militære karriere, og med 50% sannsynlighet skilt pga påtvingende pendling innenlands og til INTOPS. Politikerne har valgt å bruke distriktspolitikk som grunnlag for hvor de har lagt tyngdepunktene i Hæren, men de er på kollisjonskurs med utviklingen av resten av samfunnet, som offiseren og i sær hans familie ønsker å være en del av.

Jeg var selv stedlig kompanisjef hvor jeg måtte løse ikke bare egne arbeidsoppgaver, men også oppgaver som lå inn under BN staben, men som falt på underavdelingene på grunn av pendling. Altfor mange sjefer i dag er ”mandag ettermiddag – torsdag ettermiddag sjefer”, resten av tiden tilbringer de på Norwegian eller pendlertog/busser mens de som ikke pendler fungerer for dem.
Min mening er at en sjef må være stedlig, skal han kunne løse de oppgavene som ligger inn under han. Det er et faktum at sjefene nå bruker altfor liten tid på ledelse, men i stedet på forsvarlig forvaltning. Det hadde vært interessant og fått se en oversikt over hva pendlingen koster Hæren i kroner, men også belastningsmessig for personellet.
Den familiære belastningen med videre karriere i Hæren var jeg ikke uten videre innstilt på å ta. Til det så framtiden til Hæren med tanke på faglig kvalitet for mørk ut.

Belastning og ressurser

Hæren har ett stort underskudd på årsverk, samtidig som vi ikke har ressurser til å løse de oppdragene vi er pålagt. Hæroffiseren er en lojal arbeider, som ønsker at laget, troppen, kompaniet og bataljonen hans skal bli best mulig. Så for å kompensere for manglende årsverk og ressurser, jobber han mer. Ressurser som ammunisjon og øvingsdøgn er blitt kraftig redusert de siste årene. I fjor fikk manøverbataljonene nok ammunisjon til at én manøvertropp kunne skyte til ”godkjent tropp” med skarpt.
Resterende manøverenheter skulle skyte godkjent lag, mens støtteavdelingene skulle skyte godkjent feltsoldat. Likevel stod det i oppdraget til bataljonen at de skulle skyte Bataljonsskarpskyting. Noe som de hadde verken ammunisjon eller trening til. Vet politikerne at manøverbataljonene skarpskytingsmessig ikke engang er på troppsnivå, med unntak av TMBN? Vi bør egentlig stryke manøverordet.

Bn2 på Skjold skal være omvæpnet innen sommeren 2010. Innledningsvis skulle bataljonen være hjuloppsatt og være motorisert infanteri. Bn2 er nå en hybrid av en bataljon materiellmessig, med litt Sisu, MB 240, MB 290, BV 206 og M113 – en salig blanding. Tar man med at investeringsbudsjettet til Hæren står i fare for å bli kraftig redusert som følge av kjøp av nytt kampfly, så ser det ikke så lyst ut på Skjold med tanke på nyinvesteringer og konseptet motorisert infanteri. Bataljonen har ikke hatt PV kapasitet de to siste årene, på grunn av ammunisjons mangel. Økonomien tillater bare halvparten av de øvelsesdøgnene som er beskrevet i reglementer for utdanning av soldater. Til tross for manglende årsverk, ukomplett organisasjon, manglende ressurser for utdanning, trening og skarpskyting, sender vi fortsatt førstegangstjeneste utdannede soldater til Afghanistan. Dette kan i verste fall være en sikkerhets risiko. Jeg vil hevde at vi befalet som jobber på Skjold, jobber mer som idelalister enn som realister.
Det er kollegaene og miljøet på Skjold som holder folk der, og ikke ressursene eller innholdet.

Generaler & Politikere - Hæren trenger livreddende førstehjelp nå!!!!!

Kaptein Kay Haug Bn2